15.11 – Basar i slummen

Lørdag den 15.november arrangerte prosjektet basar i Slummen. Gjennom flere innsamlinger båder her og i Norge hadde vi mer enn nok med både brukte og nye klær som skulle selges. En dame fra stavanger som besøkte prosjektet vårt igår sa at også hun skulle til en slum med klær, men de skulle gi bort klærna fordi (som hun sa) : “Hærremann, me kan jo sje sella brukte klær” Men det at vi solgte klærna har jo en hensikt. Det har noe med verdighet og gjøre. Selv om vi nesten ikke tok noen ting for klærna så følte de ihvertfall at de kunne kjøpe noe til familiene sine. Og i tillegg til det så tar de bedre vare på klærna når de har betalt for dem. Nedenfor er det noen bilder fra basaren!

Her er vi nesten helt ferdige med å ta frem klærna fra eskene og organisere dem egne i “avdelinger” for babyklær, barneklær, klær til voksne, ungdommer og skille mellom herre og dameklær.  Basaren er enda ikke åpnet….Hvis dere ser nøye etter så ser dere en sliten Gabrielle som hviler seg på de myke klærna. Dette er faktisk de gamle lokalene til prosjektet. Nå brukes det bl.a til capoeiro for barn og ungdom i slummen. Rart å tenke på at Turid hadde 70 barn i dette rommet!

 

Så åpnet vi, og det strømmet inn med mødre som ville gjøre et godt kjøp.

 Her ser dere meg og ei nydelig jente fra prosjektet som nyter varmen 

 

Utenfor var det mange barn som lekte i trærna og hadde vannkrig. Gutten til høyre var med på vannkrig. Eller, vann og sand-krig i dette tilfellet

 

Historien om en gulsort slange og en ung norsk pike ved navnet Helena

Det var en nydelig førsommerdag i Brasil med tall opp mot 30 på gradestokken den dagen Helena skulle ta den lange og tunge gåturen opp til fjellet. På det fjellet der Helena og de andre norske pikene pleide å nyte herlige formiddagstunder i fred og ro mens solen farget kroppene brune og glitret lekende i piplende svettedråper. Totalt uvitende om hva hun var iferd med å oppleve på den kronglete stien opp til Gabrielle den dagen tok hun føttene fatt. Men plutselig hørte hun en rar lyd. Hva var det?  “Tss..tss..” Der var den igjen! Med en lynrask refleks rettet hun blikket ned mot stien som hun kjente så godt etterhvert at hun kunne gått den i blinde. Og der! Der hvor hun hadde tenkt å plassere det neste skrittet ser hun en gulsort slange som i et øyeblikk ligger ubeveglig før den piler avsted inn i gresset.. Helena pilte avsted også, men ikke i en tilfeldig retning. Hun satte i et hyl som kunne knust glass før hun tok seg sammen og brølte: “Tuuriiii, eg såg ein slaaange!!!”

Andpusten etter å ha løpt, veik i knærna og fjern i hodet etter sjokket måtte Helena hvile håndflatene på lårene, og prøve å få hjertet sitt til å banke i den gamle takten. I samme stund hadde bibelgruppen blitt ferdig så mannfolkene kom bort for å høre hva som hadde skjedd. Da hun rettet seg opp igjen måtte hun rett og slett lene seg litt på Honorato for å holde balansen. En utrolig kjekk, begavet og pen mann. Og det ikke uten grunn. Han er nemlig delvis indianer, afrikaner og italiener…. Og godt gift må jeg tilføye.

Men, selv om mitt møte med slangen absolutt har vært et uforglemmelig møte, så har vi også hatt flere gjester i huset enn det som kanskje hadde vært ønskelig. Det ihvertfall for de fleste av oss. Kathrine er svak for reptiler (Se gruppen på facbook: Ja til reptiler i norske hjem) og prøvde å fange denne stakkaren i en liten kaffekopp! Ja, vi har prøvd å snakke henne fra de ideene hennes,  men det nytter rett og slett ikke. En gang svarte hun krasst tilbake på advarslene fra oss: “Dëre liker hunder, og jeg liker reptiler”. Og det var det. Mer er ikke blitt sagt siden.

 

Noe annet stygt og fælt som har tatt bolig i trappeoppgangen vår og i tillegg tatt med hele familien sin er denne her. Ser dere hvor stor den er? Nesten en halv planke i bredden! ASJ.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Uannsett, jeg har ikke blogget på lenge fordi tiden ikke har strukket til og fordi nettet av og til er borte i flere dager. Håper å få blogget litt mer fremover for det er skjedd en del i det siste.

Ha det fint hjemme i Norge! Eu gosto muito de vocês!

Det eg EGENTLIGT gjere i Brasil ;)

 

Eg å typen går ofta på kino                 Eg har kjupt meg rauge sykkel <3

 

 

Det er bedre å se lam ut med hjelm, enn å bli lam uten.

-Eva Irene Vea

 

 

Ein onsdag for 10-12 dar si reiste me på “utflykt” å fekk fri frå jobb. Det va digg å kobla av på ei nydelige strand så detta! Her konne me bada i deiligt temperert vatten å legga oss ner å sola oss ittepå Me hadde et bord så dokke kan sjå på detta bilde, så når me blei svoltne elle tusste se konne me barra knipse på nogen kelnerar så sto parat på strande å bestedla det me hadde lyst på. (det gode liv)

Ellers så spente me fotball langs vannkanten å spelte volleyball eg, Ruben å Jori.

Apropos Jori, her e an! Amazonas-guten vår! Slick, han? hehe, han syns det e kult med bokkaskjegg, långt år å uttrykket: “Congratulations” Han bu neronda ås å underholde oss med musikk å sang så å sei heila døgne. Ofta se sete an på trappå vår å trubadere. Han har gått på engels kurs i ett par år nå, å ha lert seg ett par ord Goguten!

 

Verdens 3 (elle 4) stusste by e kje så liten… Når me besøkte Sao Paulo for ett par dar si se for me opp i et tårn se sko gi oss et godt øveblikk, å byen såg kje ut te å ha nogen ende! Det e noge av det sykaste eg har sitt. Eg sko gjedna ha smilt mær på detta bilde, men eg trudde at an Ruben allerede hadde tatt bildet Den utsikten dokke ser her va like ront heila tårne…

I’m no sleeping beauty!

Det er kanskje litt seint å blogge om reisen ned nå når vi har vært her i over en måned.. Men jeg fant noen bilder nå som jeg bare må få postet.

Når jeg reiser, så tar jeg alltid reisesyketabletter. Det er en slags trygghetsrutine som jeg har vendt meg til siden jeg var liten. Bildene av familieturene jeg har i hodet er ikke akkurat glansbilder for å si det sånn…. Og det verste var vel når lillebror ble syk. Da satt jeg i baksetet mens Mamma satt i framsetet vendt bakover mot oss og holdt posen og SANG(!) mens jeg holdt tomlene på neseborene (for å ikke lukte) i tillegg til pekefingrene som var inni ørene. Men tilbake til saken, disse reisesyketablettene slår meg heelt ut! Det viste seg spesielt på reisen hjem fra USA nå i sommer. Jeg kjempa sånn mot meg selv på det første flyet! Øyelokkene lukket seg og hodet falt bakover  hele tiden! Det hadde ikke letta en gang og jeg satt der med hodet bakover og munnen åpen. Jeg våknet først noen minutter senere da vi var trygt oppe i lufta…

Når jeg og Ruben skulle ned hit så måtte vi ta båten fra Kopervik til Stavanger for så å fly derfra til Oslo. Og når jeg skal ta båt så tidlig om morgenen så er det klart at jeg tar en reisesyketabelett.. Og når effekten av den pillen slår til så er jeg sjangseløs. Bildet under er av meg på båten. Og etter grunding studering av det bildet har jeg og Ruben kommet frem til at jeg slett ikke er noen Sleeping Beauty. Tvert imot.

 

 

 

24 år og 9-barnsmor

Hjemme i Norge blir vi som regel veldig glade når vi hører at noen skal få barn. Vi gratulerer de det gjelder, spør om eventuelle søstre og brødre gleder seg funderer om det blir jente eller gutt. Slik er det ikke overalt.

En dag i forrige uke, når Turid og Karl hadde med seg norsk besøk til prosjektet kom denne gutten trist bort til Turid og fortalte at “Mor skal få barn igjen”. Da Turid kom bort til oss og fortalte hva som hadde skjedd var det tydelig at nyheten hadde gått inn på henne. Det har seg slik at Mora venter sitt 9-ende barn. Og som om det ikke skulle vært trist nok i seg selv når vi vet hvilke økonomiske omstendigheter de lever under, så kan jeg tilføye at Mora er 24 år og alle sammen bor i et rom.  Denne gutten er kanskje den heldigste av de 8 barna fordi han får sove i samme seng som bestemor. Inne i dette rommet har de en barnseng, men istedet for å bruke den til de minste av barna så har hun stappet den full i klær. Og det SELV OM hun har et skap å ha dem i. Turid har ymtet frampå om det kanskje kunne vært en idè å bruke skapet til klærna, men det går liksom inn det ene øret og ut det andre. Og jeg har tenkt at jeg har så lyst å gi henne penger elle noe, men hun bruker dem bare opp med en gang. Og hvis ikke hun gjør det, så blir dem vel brukt til sprit i baren. Det er så håpløst. Og det går så innpå meg at på samme tid som jeg KAN hjelpe, så nytter det ikke likevel.

Det er ikke rart at ting går som det går med disse barna. Når du bor i samme seng som mamma og pappa så er du nødt til å få med deg en ting og to. Og når du vokser opp så understimulert på kjærlighet og forelsker deg og får deg din første kjæreste så er det ikke rart at du tviholder på den og gjør hva som helst. Den følelsen må jo være helt utrolig berusende for noen som ikke har fått nok kjærlighet i barndommen. Og seksualundervisning kan ikke eksistere utenom den som de får gratis hjemme.

“Helena! Nå vett eg koffårr de får så monge ongar her nere! De selge jo kje kondomar! Ser du det? De pleie jo å selga de nærme kassen dei..”

-sa Ruben andre dagen vi hadde vært i Brasil og vi skulle handle oss mat. Det er nok ikke det som er grunnen akkurat, men mye mangel på kunnskap, håp og latskap. Jeg blir så sint. 

 

 

 

 

Brasil’s svar på Jarl Ståle Solli

Hehe, det er en venn av meg hjemme i Norge jeg har tenkt på nesten hver dag siden jeg flyttet ned til Brasil. Og grunnen til det er denne gutten her Han syns jeg minner så mye om Jarl Ståle at jeg syns det er skummelt! Se på håret! Det er jo helt likt!

(It almost hasn’t gone a day by without me thinking of a friend of mine. And the reason for that is this boy right here. He reminds me of Jarl Ståle Solli. Especially the hair. It is almost identical).

Bursdagsfest med kake og catwalk

Sist fredag var det duket for storslått feriring her på Arvore da Vida.                                                                

Hver måned blir alle barna som har fylt året feiret, og vi fikk være med på September-barna De fikk servert lasagne, sjokoladekake og brus. Opplegget varierer helt sikkert hver måned, men denne gangen var det catwalk som stod på programmet. Mange av barna (de fleste jenter) hadde tatt med seg de fineste klærna sine (Jeg snakker høye platåsko, rosa pelsjakker, skjørt og smykker). Inne på sminkerommet var det hektisk. Jentene stod i kø for å få rosa øyenskygge og leppestift, mens andre igjen ble ordnet på håret. Fall i håret ble rettet ut av tang, afrikanske krøller ble holdt i sjakk av store mengder gelè og latinsk sort hår ble tvinnet og tvinnet til det fremsto som krøllet. Dette har de gjort før.

Ovenfor ser dere noen av bursdagsbarna foran en plakat hvor det står “Feliz Aniversario” som betyr Happy Birthday. Bursdagsgavene er ofte gaver fra norge. T-shorter fra forskjellige norske arrangementer o.l.

Til venstre ser dere hvor fint barna har pyntet til festen! Klippingen av blomstene ble gjort dagen før, og det var mange stolte barn som ville vise frem hvilke av dem DE hadde laget. Kreativ utfoldelese er viktig for barn. -Å få muligheten til å skape ting. Så det ble mange god ord fra oss. Muito bem! Bonito! Det betyr: “veldig bra”, og “pen”.

 

Jeg skulle gjerne skrevet hva dem heter, men det har jeg ikke lov til.  Nedefor her nå kommer det noen bilder fra Catwalken…

 

Nå skal jeg avslutte posten med et siste bilde. Det er så herlig Ha en fin dag!

Smeltedigelen Brasil

Før st vil jeg bare beklage at jeg sikkert er verdens treeeigeste blogger. Men internett tilgangen vår er ikke den beste. Den kan “forsvinne” for flere dager og da er det liksom litt viktigere å sjekke facebooken for news at home enn det er å oppdatere bloggen

Brasil er en smeltedigel med folk med alle slags hudfarger. Og dere kjenner jo meg, så her er litt historie Den opprinnelige befolkningen er indianere og disse er blitt blandet ut med hvite imigranter fra europa. Dette skapte en ny “rase” som er blit kalt mamelucos. -Barn av indiananske kvinner og portugisiske menn. Mellom 1500-1850 hentet Brasil inn 5 millioner slaver fra Afrika, disse ble også blandet med indianere og blandingen ble kalt Cafusos. Mullattos kjenner dere til, det er barn av hvite og afrikanere. I tillegg til dette har det vært en del mennesker som har flyttet fra land som Italia, Tyskland og Spania pga behovet for arbeidskraft. Og det imidlertid få vet er at det bor flere hundretusen japanere i Brasil, og nesten alle bor i Sao Paulo. Og det blir flere og flere Brasijapere som jeg kaller dem

På prosjektet dekker barna nesten alle disse “begrepene”. Fra å ha lyst hår og blå øyne har vi barn som ser ut til å ha direkte afrikansk avstamning. Dere lurer kanskje på hvorfor jeg blogger om det. Og svaret på det er at jeg syns det er så interessant. Mennesker har alltid delt seg inn i større og mindre grupper. Vi trenger å føle tilhørighet. Vi trenger å føle oss trygge og mennesker som vi har noe til felles med. T.o.m under innspillingen av filmen “The planet of the apes” gjorde produsentene en interessant observasjon. På settet så de aldri at de forskjellige apene omgikk hverandre. Selv om den eneste forskjellen var kostymene deres. Det som er så fint å se her på Arvore da Vida er at slike grupperinger ikke finnes (og før jeg skriver neste setning må jeg bare si at jeg er blitt til en levende klisjè her nede). Det gir et slikt fint bilde på hvordan verden burde være. Barn er de beste menneskene som finnes. Barn er bra!

Jeg visste litt om Brasil før jeg reiste. Men jeg ante ikke at det var så store forskjeller mellom folket. Det var det første jeg la merke til. Alle er så forskjellige, men de har èn ting til felles, og det er at de er så utrolig pene Se på de søte jentene min nedenfor! Dette bildet er tatt av Ruben.

 

 

Hei!

Hei til alle dere hjemme! Jeg har det godt her nede og nå skal jeg begynne å blogge (endelig)

Til dere andre: Hei! Jeg heter Helena Vea og er en 19 år gammel jente fra Karmøy. I år ble jeg ferdig med videregående og bestemte meg for å ta meg et friår før jeg tar fatt på videre utdanning. Den beslutningen førte til en idè om å reise, som igjen førte til at jeg har havnet i Sao Paulo, Brasil. Her jobber jeg på et prosjekt som heter “Arvore da Vida”, -Livets tre. Prosjektet er for gatebarn i et slumområde som heter ”Vila Estacao”. Slummen ligger ved jernbanen og sies å være i stadig utvikling med registrerte 2000 voksne og 1500 barn. Hvor mange uregistrerte det er vet vi ikke.

I og med at dette er den første posten, og det er mange av dere som ikke helt vet hva jeg driver med her nede så tenker jeg å fortsette å fortelle om prosjektet og opplegget. “Arvore da Vida” ble startet i november 2001 av veabuen Turid Dahl. Prosjektet har siden 2005 holdt til i flotte lokaler ca. 3km fra slummen, og de 120 barna som er en del av prosjektet blir hentet i buss hver dag. Barna blir delt inn i to grupper hvor de første 60 kommer kl.08.00, og den neste gruppen kl.13.00. Disse barna er fra 6-12 år og går altså vekselvis på skolen og på prosjektet mandag-fredag.

 Den første gruppen får brød og drikke når de kommer, etterfulgt av tannpuss Så er det aktiviteter fra 9-11, og kl.11 så er det igjen klart for mat, denne gangen middag. Aktivitetene varierer. Noen dager er det ganske fritt, da leker de utforbi, spiller volleyball eller fotball. Andre dager igjen får de lære viktige som f.eks hygiene på en tilpasset og morsom måte. Her en dagen var det dans og musikk på programmet. Til disse aktivitetene har prosjektet leid inn lærere fra kommunen. Det var Hip-Hop, trompet (og andre imtrumenter) og sang. Selv fikk jeg være med på ballett! Og ballet er faktisk skikkelig tøffe greier

Det er klart at disse barna kommer fra forskjellige hjem. Det er trist å se hvordan barna lever, og det har vært mange inntrykk som skal synke inn. En del av elendigheten skyldes lathet og dårlige kunnskaper om bedre leveforhold. Da vi var i slummen her en dag fikk vi se forholdsvis “bra” hjem, og hjem som var mindre bra. Ett sted gikk vi forbi åpne kloakkrør. Og Gabrielle, en av de andre volounterene her ble sjokkert da hun fikk se hjemmet til en av guttene på prosjektet. For det første manglet de dør inn til huset og i tillegg så var ikke toalettet adskilt. Seinere har vi fått vite at guttens mor er tilbakestående.

Men tross alt så ser vi mye glede i disse barna. Disse barna trenger den kjærligheten og bekreftelsen de kan

få, samtidig som de trenger grenser. Hvis det hadde vært mulig, så er det flere av dem som jeg kunne tenkt meg å tatt med meg hjem. De er så nydelige. 

Denne gutten har nettopp vært på skolen. Han har også begynt å miste melketennene sine.

Håper dere har det bra hjemme i Norge.

Glad i dere! Helena